Afghanistan – 3. reisebrev

Min hverdag har så langt bestått av opphold ett av to steder: Kontoret eller huset vi bor i. Det er ca 350 meter mellom de to adressene og den turen gjennomføres med bil av sikkerhetshensyn. Jeg har i tillegg vært på et supermarked to ganger og en gang vært med å hente mat på en restaurant. Butikken er ikke et sted hvor lokale innbyggere handler i særlig stor grad, kun lokale rikfolk samt vestelige besøkende som oss. Mat handles også på lokale markeder, men de har ikke jeg fått gleden av å besøke enda. Også turen til supermarkedet ble gjennomført med bil. Ved ankomst ble vi satt av ved inngangen, gikk gjennom en sikkerhetssluse, handlet og forlot butikken gjennom en utgangskontroll og satt oss rett inn i bilen som hadde forflyttet seg fra inngangen til utgangen. Foruten disse turen ble jeg kjørt fra flyplassen til bolighuset når jeg ankom Kabul, en tur på ca 15 minutter. Byen er et sammensurium av biler, lastebiler, traller, sykler og fotgjengere som beveger seg sammen i et behagelig tempo. Mellom vei og bygninger er det murt dype grøfter for å ta unna vann som kommer med kraftige regnskyll, en løsning som fremstår som livsfarlig for syklister og fulle folk (sistnevnte er det få av her!) gater uten gatelys.

Mine inntrykk av byen og gatene er derfor så langt gjennom et bilvindu og fra taket av et kontorbygg. Byen jeg ser er en blanding av storby, bygd og fattigdom. I nabogården til kontoret beiter en geit og høns (hm… beiter høns?). Andelen biler er lav sammenliknet med ulike andre transportmidler, sykler, traller, boder på hjul, samt fotgjengere. Det er massevise av småbutikker og salgsboder, sistnevnte av høyst midlertidig karakter, det meste temmelig nedslitt.

Utsikten fra et hustak i 4. etasje på en solskinnsdag er praktfull! Kabul ligger på en slette som er tilnærmet fullstendig flat, men er omkranset av fjell på alle kanter. Byen har vokst utover og oppover fjellsiden de siste årene fordi folk har flyktet fra landsbygda med håp om et bedre liv i Kabul. De aller fleste har nok blitt veldig skuffet. Kabul ligger på 1800 meter og fjellene som ruver rundt byen er betydelig høyere, mange 3 000 – 4 000 meter høye. Fjellene gjorde utsikten ved innflyvningen til Kabul spektakulær. Et mobilkamera gjennom et slitt flyvindu yter nok ikke landskapet rettferdighet.

Taliban

Taliban sin tilstedeværelse er ikke veldig synlig for meg, men jeg begynner å forstå hva som er kjennetegnene og legger derfor iblant merke til de på de korte kjøreturene jeg er på. For lokalbefolkningen oppleves tvert imot Taliban som veldig tilstedeværende. Lokale kolleger har fortalt at de kommer på uanmeldte husransakelser med uklart formål, selvfølgelig uten noen form for ransakelsesordre. Sannsynligvis er de på søken etter våpen, opprørere eller noe usømmelig. Et besøk av Taliban beskrives som skremmende og ekstremt ubehagelig. De bruker ikke nødvendigvis vold, men har en voldsom fremferd, trår inn med sko (noe som er en dyp fornærmelse her), de er mange, de er bevæpnet og de endevender huset før de drar. En kollega beskrev hvordan hun observerte kolonner med 70 talibankjøretøy i gata utenfor blokka hvor hun bor, da sluttet hun å telle… De lokales frykt og fortvilelse over Taliban er genuin.

I henhold til kollegene mine er Taliban i all hovedsak høflige overfor vestlige. Dels fordi vi ikke holdes til samme standard (bekledning, tildekning, etc), også fordi vi ikke representerer noen trussel. De er også opptatt av å gi et godt inntrykk utad. Det tydeligste rådet jeg har fått er at det ikke er lov å ta bilde av eller filme Taliban. Som den regletro fyren jeg er (ihvertfall her) kan jeg derfor ikke by på noen bilder.

Det er ingen grunn til å trivialisere det Taliban gjør. Likevel, det kom nylig en rapport som beskriver tilpasningsvanskene ved å gå fra krig til administrasjon, noe som er tydelig illustrert med disse sitatene: I sometimes miss the jihad life for all the good things it had. (…) In our ministry, there’s little work for me to do. (…) Many mujahedin, including me, are addicted to the internet, especially Twitter. Rapporten er dypt fasinerende lesning og vel verdt en liten halvtime!

Paktia

Fra søndag til mandag skal jeg på en utflukt til Paktia som er en provins øst i Afghanistan, opp mot grensa til Pakistan. Formålet med turen er å besøke en av helseskolene til Afghanistankomiteen. Foruten å få mulighet til å besøke skolen og snakke med studenter og ansatte er det også en anledning til å se et landsbysamfunn i Afghanistan og å se naturen vi passer underveis. Turen er ca 15 mil, 3,5 time, gjennom fjellpass med en høyde på over 3 000 meter. Jeg gleder meg!