Forfatter: lars@kvisle.no

De siste fire månedene har jeg tilbragt totalt seks uker i Afghanistan. Permisjonen min nærmer seg slutten og jeg er ferdig med Afghanistan og Kabul, i hvert fall for denne gang. 

Noen betraktninger

Det er sprøtt å snakke med folk som så vidt er yngre enn meg, men likevel har levd hele sitt liv i et land i krig. Eller å snakke med en kollega på 52 år som rakk å leve i åtte år uten krig, men etter det flyktet fra Panjshir, videre til Kabul, til Logar og så til Peshawar i Pakistan.

I Afghanistan blir ikke bakken vasket ren, men luften blir litt friskere når det regner. I lufta er det støv og sand fra ørkenen, sannsynligvis også forurensning, så alle overflater blir ekstremt skitne. 

Tre uker med sjåfør tilgjengelig når som helst, men ikke tilgang til øl er vel definisjonen på en forspilt mulighet?

Som internasjonalt ansatt har jeg vært veldig privilegert. Siste eksempel på det var turen til flyplassen. Jeg ble kjørt i bil med egen sjåfør istedenfor å ta flybussen.

Jeg har lært et lass nye akronymer. Noen av de sammensatt av to akronymer der første del av akronymet er

• BB = Body Borne
• DB = Donkey Borne
• M = Magnetic 
• RC = Remote Controlled
• PP = Pressure Plate
• VB = Vehicle Borne

Lyden av Kabul kommer i fire versjoner:

• Stillhet, rolig fuglekvitter, en sporadisk bil som passerer – fredfullt. Dette var det vanligste og da var det strålende å sitte i bakgården på ettermiddagen.
• Bønnerop fra den lokale moskeen, som ligger tre kvartaler unna, seks ganger per døgn. Harmonisk og sjarmerende. Det kler byen.
• Gateselgere som passerer boligen eller kontoret, som spiller den samme lydsnutten på repeat i det uendelige. Repertoaret er tre melodier: Til Elise, Happy Birthday og en ukjent annen. Ofte akkompagnert av en innspilt beskjed om at de selger reservedeler, grønnsaker eller noe annet. Til å leve med.
• På fredager kringkastes en preken av en imam over høytalere fra moskeen tre kvartaler unna. Hva som sies aner jeg ikke, men til tider er det temmelig intenst. Problemet er at det gjerne varer i fem timer. Når dette kombineres med passerende selgere som spiller Til Elise og annonserer at de selger grønnsaker er Kabul ikke en stille og harmonisk by…

Det var kanskje skjebnens ironi at jeg, etter å ha jobbet med Afghanistan og rus i fire måneder, så planten som er avbildet over i bakhagen til en trivelig kafe den dagen jeg dro.

Krigen mot narkotika virker ikke. I Afghanistan, hvor myndighetene overhodet ikke går av veien for å bli kvitt det de ikke liker, er bruken av rusmidler enorm. Ergo mener jeg krigen bør avsluttes, i Norge og resten av verden.

Dubai ser ut som kretskortet til en datamaskin når du flyr inn og det er mørkt. Sprøtt! Se sjæl hvis du engang skal til Dubai.

Afghanere er ekstremt gjestfrie. Siste eksempel på det var når jeg kom bort fra sjåføren min på vei gjennom rekken av sikkerhetskontroller til Kabul Airport. En afghaner på vei til Istanbul så at jeg var stresset, henvendte seg til meg og endte med å lose meg gjennom de resterende sikkerhetskontrollene og til innsjekkingen. Kabul International Airport er hakket mer uoversiktlig og kaotisk enn Bodø Lufthavn.

Den dagen jeg reiste fra Kabul lanserte Amnesty International en dyster rapport hvor de konkluderte med at undertrykkelsen av kvinner i Afghanistan er en forbrytelse mot menneskeheten. Det er ekstremt sterk språkbruk. VG omtalte rapporten. Det gamle begrepet solidaritet går aldri av moten. Meld deg gjerne inn i Afghanistankomiteen!

Konklusjon

Tross all undertrykkelse, nød og dysfunksjon – Afghanistan er et fascinerende og fantastisk land. Flesteparten er bra folk! Jeg håper det en gang vil bli mulig – og attraktivt – for folk å reise dit på ferie.

Dette skrives i Dubai. I morgen skal vi til Muskat. Jeg er veldig glad i badstue, men er spent på hvordan jeg tåler temperaturen i Oman.

Ikke at jeg noen gang spurte, men likevel: Takk for oppmerksomheten!

Klikk på et bilde for bildekarusell.

Hva koster krig og gjenoppbygging? Ulike kilder angir ulike summer og ingen har fullstendig oversikt over de direkte kostnadene – og ihvertfall ikke de indirekte. Det er mulig jeg er naiv, men når jeg forstod hvilke summer som er brukt syntes jeg det var oppsiktsvekkende! Jeg synes tallene er interessante, særlig når de omsettes fra ubegripelige størrelser til mer håndfast målestokk.

Estimatene spenner fra USD 955 billioner til USD 2 trillioner. Engelsk trillion = norsk billion. 1 000 000 000 000, tolv nuller.

USD 2 trillioner tilsvarer ca NOK 21 billioner med dagens kurs, eller 21 000 000 000 000.

La oss legger vi til grunn det høyste estimatet i artikkelen over og at det bor 40 millioner i Afghanistan (et nokså presist estimat per 2023, men befolkningen var vesentlig mindre i 2021). Hvis vi deler beløpet på antall år siden USA gikk inn i Afghanistan (9/11) er svaret at det er brukt NOK 72, per afghansk innbygger, hver dag, i 20 år!

Hva får man for så mye penger? Hva får man hvis man kan bruke 72 kroner på hver person daglig? Jeg kjøpte nettopp brød til lunsj. Det kostet 10 Afghani, ca NOK 1,20. En mulighet er derfor å kjøpe 60 brød til hver person hver dag. For NOK 72,- har kan man også kjøpe ett eksemplar av DN Lørdag til hver afghaner, hver dag, i 20 år. Det vil selvfølgelig være helt bortkastet siden bare vel 40% av befolkningen kan lese, og antakelig bare noen hundre kan lese norsk. Dessuten kommer DN Lørdag kun på lørdager og det er bare 52, ikke 365, lørdager i et år. Så store opplagstall forblir nok en drøm for Dagens Næringsliv. NOK 72 kunne selvfølgelig også blitt brukt på noe mer fornuftig enn aviser, for eksempel mat, skole og helsehjelp til alle Afghanere, hver dag, i 20 år, men her sulter mange fortsatt. Og ja, jeg vet at pengene ikke kunne blitt pøst inn på den måten uten å gjøre stor skade på marked, økonomi osv.

Tilbake til hovedsummen, NOK 21 trillioner, hva annet kan vi sammenlikne det med?

• Det tilsvarer ca 12 norske statsbudsjett (utgiftssiden, 2023)
• Det tilsvarer ca 1,5 ganger det norske oljefondet
• Og enda bedre, man kunne bygd 42 000 nye ishaller i Norge, som er like fine som Nye Jordal Amfi

Hvor har pengene endt opp? En liten andel har gått til infrastruktur som fortsatt eksisterer. Mye har selvfølgelig blitt brukt til lønn og andre kostnader for soldater. En god del har forsvunnet i korrupsjon i Afghanistan, sannsynligvis også internasjonalt. Og veldig mye har endt opp hos amerikanske army contractors som Blackwater. Krig er privatisert business.

24. februar 2022 invaderte Russland Ukraina på alvor. Foruten all nød og lidelse det fører til har krigens enorme pengesluk blitt flyttet dit. Sukk.

P.S. Den korte og den lange skalaen for store tall.

Med 17. mai overstått synes jeg det er på plass med en hilsen hjem. Den norske populasjonen i Kabul per i dag består så vidt jeg vet av meg og en kollega. Heldigvis har vi også en engelsk kollega som deltar i feiringen med oss. I god norsk tradisjon startet vi dagen med en deilig frokost – ikke med champagne, men med rosevin. På kvelden feiret vi med norsk sjokolade, spekeskinke, røkelaks m.m. Kabul er ikke en by hvor det passer seg med et 17. mai-tog i gatene. Ikke bare ville et tog med to personer vært veldig stusselig, det er heller ikke klokt av hensyn til sikkerheten å gå i gatene viftende med norske flagg. Likevel, alt tyder på at sikkerhetssituasjonen i Kabul er bedre enn på lang, lang tid. Å bo midt i Kabul oppleves som å bo i en fredelig norsk småby.

Den store gledelige begivenheten den siste uka er at myndighetene har tillatt at våre kvinnelige ansatte kan komme tilbake til kontoret og det ble feiret med kake! Kvinnene er selvsagt i en separat del av bygget, de har en egen inngang og de henter lunsj før vi menn henter vår lunsj. Likevel, møter kan nå gjennomføres med kvinner fysisk tilstede og endringen gir en opplevelse av normalitet. Jeg har også observert andre positive tegn:

• Forrige uke var vi på en restaurant i sentrum av Kabul. Et deilig sted med en stor hage. I tillegg til at det myldret av barn var det også masse kvinner der og de var i liten grad tildekket, noen hadde ikke engang dekket håret med sjal.
• En annen positiv observasjon er at våpen fremstår som vesentlig mindre synlig i bybildet nå sammenliknet med når jeg var her i februar. Det skjer at jeg ser vakter eller andre med våpen, men det er sjeldent og mer sjeldent enn sist jeg var her.

Tross de positive tendensene er det likevel ingen tvil om at Afghanistan er et land i krise.

• Jenter over grunnskolealder får fortsatt ikke gå på skole. Det tillates fortsatt enkelte høyskoleutdanninger innen helse for kvinner, men når jenter ikke får gå på skole etter syvendeklasse vil det om noen år ikke være noen som kan søke høyere utdanning som sykepleier, jordmor etc. Mange eldre jenter får undervisning på uoffisielle skoler og de er avhengig av donasjoner for å eksistere. Dette er donasjoner jeg vet at ikke forsvinner i korrupsjon, men som kommer til nytte. Jeg har donert. Hvis du vil donere kan du si fra til meg så skal jeg formidle kontakt.
• Mange har forlatt landet og det er de med ressurser og utdanning som forlater landet først. Jeg har snakket med Afghanere som bor i Tyskland, Canada og Pakistan, men som har vært her p.g.a. arbeid. Deres oppfatning er unison – Afghanistan er ikke et blivende sted. Særlig de som har døtre i skolealder har hastverk med å komme seg ut av landet.
• Sult og nød er en enorm utfordring. Human Rights Watch lanserte nettopp en rapport hvor de beskriver situasjonen i Afghanistan som en av de største humanitære katastrofene i verden per i dag. Nesten en million barn lider av akutt underernæring.
• Landets utfordringer kommer til uttrykk på flere måter. En representant for en en annen frivillig organisasjon jeg snakket med fortalte om erfaringene sine fra besøk i Herat, nå og tidligere. Når hun var der i 2014 var hun ved en jormordklinikk de drev i en landsby utenfor Herat. Barnedødeligheten, før fylte fem år i landsbyen hvor hun var, var 1 av 3 eller 330 av 1000. Til sammenligning dør 2 av 1000 barn før fylte fem år i Norge. Årsakene er mange, men manglende lese og skriveferdigheter er ikke en fordel. Ved samme klinikk gjorde hun en spørring av samtlige besøkende en dag. Av 63 kvinner som besøkte klinikken den dagen var det en kvinne som kunne lese enkeltord. De 62 andre manglet enhver leseferdighet.

Kilde: How death outlives war: The reverberating impact of the post-9/11 wars on human health by Brown University.

Oppdraget mitt i Afghanistan er å utvikle kompetansen på rus innad i organisasjonen så vi gjennom skoler, helsestasjoner og andre tiltak drevet av Afghanistankomiteen kan forebygge rusproblemer. Jeg har skrevet en Orientation Tool, som er en rapport som sammenfatter basisinfo om rusmidler, konsekvenser for helse, familie med mer, forebyggingtiltak og noe om behandling, særlig skadebegrensning. Jeg forsøker også å påvirke perspektivene på bruk av rusmidler og de som bruker rusmidler. Svart/hvitt-tenkning er dessverre en velutviklet egenskap på mange områder i Afghanistan. Basert på rapporten utvikler vi ulike typer læringsmateriell. Neste uke skal vi på et round table-meeting i helsedepartementet for å presentere dette for myndighetene. Det gleder jeg meg til!

En foreløpig opppsummering når prosjektet mitt går mot slutten og jeg snart har tilbragt seks uker her, fordelt på to opphold, er at Afghanistan, tross dets mange utfordringer, er ett land som det er umulig å ikke bli fasinert av og glad i, med et folk det er veldig lett å sette pris på!

Bok og filmtips: Whiskey Tango Foxtrot

Nå er jeg i Istanbul på en kort visitt siden jeg likevel er på gjennomreise. Tyrkia er hakket mer liberalt enn Afghanistan. Her kan jeg for eksempel drikke en utepils, noe vær og klima, men ikke regime, inviterte til i Afghanistan. Apropos regime. Folk jeg møtte i Afghanistan uttrykker en desperasjon. Det på tross av at jeg kun møtte et lite utsnitt av befolkningen, personer som har en jobb for en internasjonal organisasjon, og noen få andre. Tross den trygghet en jobb innebærer er det likevel to ting som er tydelig: De er utrolig glad i Afghanistan, men på tross av det ønsker de aller fleste likevel å forlate Afghanistan. De ønsker ikke å leve under et styre som er undertrykkende, uforutsigbart og utrygt. Et av de viktigste spørsmålene det nå spekuleres i i Afghanistan er om skolene åpner for jenter når vinterferien er over i slutten av februar. Beslutningen ligger hos den eneveldige lederen, Hibatullah Akhundzada som holder til i Kandahar. Spørsmålet om skoleåpning for jenter har bidratt til gnisninger innad i regjeringen og det oppleves av mange som et paradoks at to personer, som i denne saken representerer moderate krefter, er to militante islamister. Henholdsvis Sirajuddin Haqqani som nå er innenriksminister, men fortsatt står på FBI sin most wanted-liste og Mullah Yaqoob, som er sønn av Mullah Omar, grunnleggeren av Taliban. Mullah Omar døde forøvrig av Tuberkolose, i 2013, en påminnelse om at sykdommer vi ikke lenger bekymrer oss for fortsatt er en utfordring i andre deler av verden.

Man kan si mye om Taliban, men som andre regjeringer sørger også de for inntekter til statskassen. Legg merke til linjen taxes i bildet under. Tabellen er et estimat av kostnaden ved å utvinne ephedrine fra en plante som heter Ephera. Ephedrine brukes til å produsere metamfetamin.

Selv om det er strid innad i Taliban oppholder den reelle opposisjonen seg i liten grad i Afghanistan. Eksempler på opposisjonelle krefter er Jamila Afghani, som er en av hovedpersonene i Åsne Seierstad sin bok Afghanerne, men også Khalid Amiri, som er i eksil i Australia. Jeg anbefaler å se videoen under.

Khalid was a TV presenter in Afghanistan. Despite the trauma he’s experienced, and the life he left behind, the lights and cameras of Insight’s studio made him feel right at home.

I shared My story on the Insight episode, ‘Afghanistan’. You can Watch it on SBS. pic.twitter.com/cxKw58EvU1— Khalid Amiri (@KhalidAmiri01) August 20, 2022

Undertrykkingen av kvinner i Afghanistan kommer til uttrykk på mange måter. Noe som slo meg som nokså absurd var når jeg satt på et kontor hvor Afghanske kvinner ikke får lov til å være på jobb, men jeg likevel kan sitte og følge live stream av Norske kvinner som spiller hockey i Oslo. (Det ble en sliteseier, 1-0, til Hasle Løren mot Nidaros).

Paradoksalt er det også at mens Afghanske kvinner ikke får gå ut, eventuelt vise seg, eventuelt vise håret – alt avhengig av hvem man spør, så er Afghanske menn temmelige forfengelige. Mange har også en ganske kul stil! Jeg har ikke sett én baseball cap, men Pakhol, Turban og andre typiske hodeplagg brukes av både unge og gamle menn. En del bruker eyeliner. Mange har kule solbriller. De bruker tradisjonelle afghanske klær, men gjerne kombinert med en elegant blazer. Stilen har et element av 70-tall i farge og snitt, dels med suksess. Hilsen Norges motejournalist i Kabul.

Gjestfrihet

En følelse jeg virkelig sitter igjen med når jeg drar er en følelse av å være velkommen. Jeg blir møtt med smil overalt og har aldri håndhilset på så mange på så kort tid. Hver morgen på kontoret møtes man med blikkontakt, noen vennlige ord og håndhilsing. Afghanerne er også spandable, tross dårlig økonomi og en visshet om at jeg som vestlig har mye bedre råd enn de har. Gjestfriheten har kanskje også vært en kilde til deres problem… Taliban tok imot Al-Qaida på 1990-tall, men ble gradvis mindre begeistret for hva Al-Qaida planla og gjorde, men en gjest er en gjest og skal behandles deretter. Jeg har lest et sted at om Georg Bush jr. kom til Afghanistan ville han blitt tatt i mot med åpne armer, gitt et sted å sove, gitt mat – i ett helt år om han valgte å bli så lenge – men når han dro ville han blitt skutt i ryggen.

Et siste møte med gjestfriheten fikk jeg på flyet fra Kabul. Et toalettbesøk endte med 20 minutters samtale med kabinpersonalet, først en før en annen kollegaen også kom bak i flyet for å bli med på samtalen. Interessen deres for besøkende er, tross internasjonal tilstedeværelse siste 20 år, utrolig stor. Å høre en 22 år gammel Afghaner beskrive landet, dets utfordringer og formidle hva de mener om Taliban, men også oppleve at de vil vite hva jeg synes om landet og at de er nysjerrig på og takknemlig for at jeg har besøkt og arbeidet der, er veldig artig.

Dubai

Hjemreisen gikk via Dubai, et sted også veldig mange andre reiser går via. Landet er på størrelse med gamle Akershus fylke, har vel 3 millioner innbygger, men tar imot 50 millioner passasjerer årlig bare ved den en av to flyplasser. Dubai er ikke et land jeg har drømt om å besøke, men når man har tre timer fra man sjekker ut bagasje til man sjekker inn for reisen videre til Istanbul er det akkurat nok tid til å få en liten smak av emiratet.

Reisen er over, men prosjektet fortsetter med base i Oslo med en sannsynlig retur til Afghanistan igjen om noen måneder. Som en siste finale kan jeg by på en kort filmsnutt av Kabul, akkompagnert av nasjonalsangen, som nå selvfølgelig er forbudt siden det er musikk. Takk for meg!

NB 1. Afghan Girl, som heter Sharbat Gula, ble sporet opp 18 år etter at det berømte bildet ble tatt. Antakelig er dette ett av verdens mest berømte bilder. Bilde av Steve McCurry, fair use.

NB 2. For å ta opp tråden likheter mellom Norge og Afghanistan, også i Afghanistan er det utfordringer med produksjon av pass. Foruten de tekniske utfordringen skal det også nevnes at passutstedelse i Afghanistan også er en viktig kilde til korrupsjon. Har du mye penger og/eller riktige bekjentskaper går det vesentlig raskere å få pass.

Min hverdag har så langt bestått av opphold ett av to steder: Kontoret eller huset vi bor i. Det er ca 350 meter mellom de to adressene og den turen gjennomføres med bil av sikkerhetshensyn. Jeg har i tillegg vært på et supermarked to ganger og en gang vært med å hente mat på en restaurant. Butikken er ikke et sted hvor lokale innbyggere handler i særlig stor grad, kun lokale rikfolk samt vestelige besøkende som oss. Mat handles også på lokale markeder, men de har ikke jeg fått gleden av å besøke enda. Også turen til supermarkedet ble gjennomført med bil. Ved ankomst ble vi satt av ved inngangen, gikk gjennom en sikkerhetssluse, handlet og forlot butikken gjennom en utgangskontroll og satt oss rett inn i bilen som hadde forflyttet seg fra inngangen til utgangen. Foruten disse turen ble jeg kjørt fra flyplassen til bolighuset når jeg ankom Kabul, en tur på ca 15 minutter. Byen er et sammensurium av biler, lastebiler, traller, sykler og fotgjengere som beveger seg sammen i et behagelig tempo. Mellom vei og bygninger er det murt dype grøfter for å ta unna vann som kommer med kraftige regnskyll, en løsning som fremstår som livsfarlig for syklister og fulle folk (sistnevnte er det få av her!) gater uten gatelys.

Mine inntrykk av byen og gatene er derfor så langt gjennom et bilvindu og fra taket av et kontorbygg. Byen jeg ser er en blanding av storby, bygd og fattigdom. I nabogården til kontoret beiter en geit og høns (hm… beiter høns?). Andelen biler er lav sammenliknet med ulike andre transportmidler, sykler, traller, boder på hjul, samt fotgjengere. Det er massevise av småbutikker og salgsboder, sistnevnte av høyst midlertidig karakter, det meste temmelig nedslitt.

Utsikten fra et hustak i 4. etasje på en solskinnsdag er praktfull! Kabul ligger på en slette som er tilnærmet fullstendig flat, men er omkranset av fjell på alle kanter. Byen har vokst utover og oppover fjellsiden de siste årene fordi folk har flyktet fra landsbygda med håp om et bedre liv i Kabul. De aller fleste har nok blitt veldig skuffet. Kabul ligger på 1800 meter og fjellene som ruver rundt byen er betydelig høyere, mange 3 000 – 4 000 meter høye. Fjellene gjorde utsikten ved innflyvningen til Kabul spektakulær. Et mobilkamera gjennom et slitt flyvindu yter nok ikke landskapet rettferdighet.

Taliban

Taliban sin tilstedeværelse er ikke veldig synlig for meg, men jeg begynner å forstå hva som er kjennetegnene og legger derfor iblant merke til de på de korte kjøreturene jeg er på. For lokalbefolkningen oppleves tvert imot Taliban som veldig tilstedeværende. Lokale kolleger har fortalt at de kommer på uanmeldte husransakelser med uklart formål, selvfølgelig uten noen form for ransakelsesordre. Sannsynligvis er de på søken etter våpen, opprørere eller noe usømmelig. Et besøk av Taliban beskrives som skremmende og ekstremt ubehagelig. De bruker ikke nødvendigvis vold, men har en voldsom fremferd, trår inn med sko (noe som er en dyp fornærmelse her), de er mange, de er bevæpnet og de endevender huset før de drar. En kollega beskrev hvordan hun observerte kolonner med 70 talibankjøretøy i gata utenfor blokka hvor hun bor, da sluttet hun å telle… De lokales frykt og fortvilelse over Taliban er genuin.

I henhold til kollegene mine er Taliban i all hovedsak høflige overfor vestlige. Dels fordi vi ikke holdes til samme standard (bekledning, tildekning, etc), også fordi vi ikke representerer noen trussel. De er også opptatt av å gi et godt inntrykk utad. Det tydeligste rådet jeg har fått er at det ikke er lov å ta bilde av eller filme Taliban. Som den regletro fyren jeg er (ihvertfall her) kan jeg derfor ikke by på noen bilder.

Det er ingen grunn til å trivialisere det Taliban gjør. Likevel, det kom nylig en rapport som beskriver tilpasningsvanskene ved å gå fra krig til administrasjon, noe som er tydelig illustrert med disse sitatene: I sometimes miss the jihad life for all the good things it had. (…) In our ministry, there’s little work for me to do. (…) Many mujahedin, including me, are addicted to the internet, especially Twitter. Rapporten er dypt fasinerende lesning og vel verdt en liten halvtime!

Paktia

Fra søndag til mandag skal jeg på en utflukt til Paktia som er en provins øst i Afghanistan, opp mot grensa til Pakistan. Formålet med turen er å besøke en av helseskolene til Afghanistankomiteen. Foruten å få mulighet til å besøke skolen og snakke med studenter og ansatte er det også en anledning til å se et landsbysamfunn i Afghanistan og å se naturen vi passer underveis. Turen er ca 15 mil, 3,5 time, gjennom fjellpass med en høyde på over 3 000 meter. Jeg gleder meg!

Jeg er i Afghanistan og tror de neste ukene blir fulle av opplevelser som jeg har lyst til å fortelle om! Mange vet at jeg er i Afghanistan, men mange vet det ikke. Derfor starter jeg med en kort introduksjon som ikke handler om Afghanistan, men om hvorfor jeg er i Afghanistan.

Utdanningspermisjon

Som psykologspesialist har jeg fire måneder utdanningspermisjon hvert 5. år. For fem år siden fordypet jeg meg i nevropsykologi, hadde base hjemme og brukt mye tid til fordypning alene. Denne gang ønsket jeg å gjøre noe mer meningsfullt og spennende, sammen med andre mennesker. Jeg har derfor endt opp med fire måneders engasjement for Afghanistankomiteen. Den egentlige starten var en ukes HEAT-kurs sommeren 2022, men det er nå det virkelig starter!

Jeg har permisjon fra 1. februar til 1. juni. Når du leser dette har jeg nettopp reist til Kabul, byen som skal være min base de neste tre ukene. Når jeg kommer hjem skal jeg jobbe for Afghanistankomiteen fra Oslo, sammen med lokalt ansatte i Afghanistan, før jeg reiser tilbake til Afghanistan igjen i mai.

Det første oppholdet i Afghanistan skal jeg bruke til å få ett inntrykk av landet og dets utfordringer. Målet er at jeg skal utvikle undervisningsmateriell for opplæring av lokalt ansatte. Afghanistankomiteens beskriver arbeidet de gjør på sine nettsider. Mitt fagområde vil være psykisk helse og rus.

Sikkerhet

Oslo er sikrer enn Kabul, men sikkerheten er godt ivaretatt også i Kabul. I tillegg til nevnte Heat-kurs, har Afghanistankomiteen strenge sikkerhetsprosedyrer som gjelder for meg og alle andre ansatte. Vi bor i et sikret hus, kontorlokalene er sikret og transporten mellom disse to stedene skjer med bil på tross av svært kort avstand. Jeg har ikke anledning til å gå ut i byen på egenhånd.

Nysjerrig på mer?

Denne reportasjen i DN gir en utførlig beskrivelse av Afghanistan, på godt og vondt, med utgangspunkt i min sjef i Afghanistan, Terje Watterdal. Artikkelen skal vært åpen tilgjengelig, men om den ikke er det kan du laste den ned som en gedigen PDF.