Forfatter: lars@kvisle.no

Kategorier
Afghanistan

Afghanistan – 4. reisebrev

Nå er mer enn halve oppholdet i Kabul unnagjort og inntrykkene er mange! Trafikken fortjener vel egentlig et eget reisebrev, men jeg lar det bli med noen setninger her.

Ingen har førerkort – hvis du kan kjøre kan du kjøre. Kjøreretningen er primært som i Norge, det vil si høyrekjøring, men hvis det ikke samsvarer med behovet ditt er venstrekjøring et godt alternativ. På fire felts motorvei mellom Kabul og Paktia møtte vi flere ganger biler som kjørte i motgående retning. Forbikjøring skjer konstant. På tofeltsveier i hovedsak på venstre side som i Norge, men gjerne med tre i bredden samtidig som det kommer motgående trafikk. På firefeltsvei er det mer typisk med forbikjøring på høyre side. Særlig tungtrafikk har en tendens til å ligge i venstre felt. Rundkjøringer er det mange av. Hvis du skal til venstre er det vanligere å ta skarpt til venstre fremfor å kjøre en omvei rundt rundkjøringen. Trafikklys er jeg usikker på om jeg har sett her…

Paktia

Turen til Gardez, en by i provinsen Paktia, var min første tur ut av Kabul og en mulighet til å se Afghanistan utenom Kabul. Turen dit ble unnagjort på ca 2,5 time i bil på veier som ikke står tilbake for norske veier. At veistandarden er bra skyldes dels amerikansk opprustning i perioden 2001 – 2020, men også at forhenværende president Ghani er fra Logar som er provinsen mellom Kabul og Paktia. På den måten ligner Afghansk politikk på norsk. Forhenværende samferdselminister Kjell Opseth sørget også for å prioritere sitt vestland når han var minister.

Lokal linselus i Gardez by.

Foruten at politikere ivaretar sine egne er også distriktspolitikk noe Norge og Afghanistan har til felles. I Gardez besøkte jeg Gardez Institute of Mental Health, som er et utdanningstilbudet drevet av Afghanistankomiteen hvor de utdanner sykepleiere, jordmødre, bioingeniører og fysioterapeuter. Til forskjell fra Norge er det separate skoler for menn og kvinner, men som i Norge forutsetter opptak at 12 års grunnskole er gjennomført. Jeg besøkte jenteskolen og fikk gleden av å ha to timer samtale med ni jenter, alle behørig tildekket med munnbind som om vi fortsatt var midt i en epidemi, samt noen ansatte. Hensynet til distriktspolitikk gjenspeiles også i opptaket til skolen. Foruten karakter, baserer opptaket seg også på hvor elevene kommer fra. Heller enn å tilby utdanning til flere kvinner fra en landsby er målsetningen å utdanne kvinner fra ulike landsbyer for å sikre helsefaglig kompetanse i flest mulig små landsbyer. Det er stor rift om utdanning. Omtrent 1 av 100 søkere til skolen får plass. Min første tanke var at geografiske hensyn var spesielt, men smart. I går ble jeg fortalt at distriktspolitikk også var motivasjonen for å opprett Universitetet i Tromsø.

Utbudet av mat langs veien er upåklagelig!
Del av en enorm tidligere amerikansk miltærbase. Gjett hvem som har inntatt det området nå.
Ahmad Shah Massoud square, som er rett ved USA sin nå stengte ambassade.

Turen fra Kabul til Gardez var en opplevelse i seg selv. Vekslinger mellom åpent, flatt slettelandskap – strengt tatt er det vel riktig å kalle det høysletter siden slettene ligger på ca 2 000 meter – og byer som lå langs veien. Mot slutten av turen kjørte vi gjennom og over et fantastisk vakkert fjellpass som dere ser deler av i galleriet over. Veien svingte seg opp til 2 850 meter før vi kjørte ned på motsatt side. Hvor mange sjekkpunkter vi passert på turen fra Kabul til Gardez er jeg usikker på, men omtrent åtte, hvor det uten unntak var en avslappet tone mellom vår sjåfør og Taliban som er de som bemanner sjekkpunktene. Tross den gode tonen oppleves likevel sjekkpunktene som noe litt annet enn de gode gamle bomstasjonene jeg pleide å passere på Alnabru.

Endelig fri!

Vel… Frihet er kanskje ikke noe det Afghanske folk opplever mye av, men om noen skulle savne noe å feire i dag kan jeg opplyse om at det i dag er nasjonal helligdag i Afghanistan. Anledningen er at Afghanistan, 15. februar 1989, etter ti års Sovjetisk invasjon, jaget den den siste Sovjeter ut av landet.

Sykehus?

Dagene her brukes til å knytte kontakter, søke informasjon og å prøve å forstå Afghanistan for å ha et best mulig grunnlag for jobbe videre for Afghanistankomiteen fra Oslo. Forhåpentligvis får jeg anledning til å besøke dette sykehuset for rusavhengige i løpet av de neste dagene.

Kategorier
Afghanistan

Afghanistan – 3. reisebrev

Room with a view
Room with a view

Min hverdag har så langt bestått av opphold ett av to steder: Kontoret eller huset vi bor i. Det er ca 350 meter mellom de to adressene og den turen gjennomføres med bil av sikkerhetshensyn. Jeg har i tillegg vært på et supermarked to ganger og en gang vært med å hente mat på en restaurant. Butikken er ikke et sted hvor lokale innbyggere handler i særlig stor grad, kun lokale rikfolk samt vestelige besøkende som oss. Mat handles også på lokale markeder, men de har ikke jeg fått gleden av å besøke enda. Også turen til supermarkedet ble gjennomført med bil. Ved ankomst ble vi satt av ved inngangen, gikk gjennom en sikkerhetssluse, handlet og forlot butikken gjennom en utgangskontroll og satt oss rett inn i bilen som hadde forflyttet seg fra inngangen til utgangen. Foruten disse turen ble jeg kjørt fra flyplassen til bolighuset når jeg ankom Kabul, en tur på ca 15 minutter. Byen er et sammensurium av biler, lastebiler, traller, sykler og fotgjengere som beveger seg sammen i et behagelig tempo. Mellom vei og bygninger er det murt dype grøfter for å ta unna vann som kommer med kraftige regnskyll, en løsning som fremstår som livsfarlig for syklister og fulle folk (sistnevnte er det få av her!) gater uten gatelys.

Legg merke til de dype vannrennene som skiller vei fra fortau. Antakelig veldig effektivt, men også en skikkelig felle.

Mine inntrykk av byen og gatene er derfor så langt gjennom et bilvindu og fra taket av et kontorbygg. Byen jeg ser er en blanding av storby, bygd og fattigdom. I nabogården til kontoret beiter en geit og høns (hm… beiter høns?). Andelen biler er lav sammenliknet med ulike andre transportmidler, sykler, traller, boder på hjul, samt fotgjengere. Det er massevise av småbutikker og salgsboder, sistnevnte av høyst midlertidig karakter, det meste temmelig nedslitt.

Flagget som vaier til venstre i bildet er nå Afghanistans offisielle flagg.

Utsikten fra et hustak i 4. etasje på en solskinnsdag er praktfull! Kabul ligger på en slette som er tilnærmet fullstendig flat, men er omkranset av fjell på alle kanter. Byen har vokst utover og oppover fjellsiden de siste årene fordi folk har flyktet fra landsbygda med håp om et bedre liv i Kabul. De aller fleste har nok blitt veldig skuffet. Kabul ligger på 1800 meter og fjellene som ruver rundt byen er betydelig høyere, mange 3 000 – 4 000 meter høye. Fjellene gjorde utsikten ved innflyvningen til Kabul spektakulær. Et mobilkamera gjennom et slitt flyvindu yter nok ikke landskapet rettferdighet.

Når du oppgraderes til business som «guest of Afghanistan» vekkes forventningene. Bredt sete og god benplass var det ihvertfall.
Jeg signerer ikke på dette enda, men et kjent landemerke er det definitivt.

Taliban

Taliban sin tilstedeværelse er ikke veldig synlig for meg, men jeg begynner å forstå hva som er kjennetegnene og legger derfor iblant merke til de på de korte kjøreturene jeg er på. For lokalbefolkningen oppleves tvert imot Taliban som veldig tilstedeværende. Lokale kolleger har fortalt at de kommer på uanmeldte husransakelser med uklart formål, selvfølgelig uten noen form for ransakelsesordre. Sannsynligvis er de på søken etter våpen, opprørere eller noe usømmelig. Et besøk av Taliban beskrives som skremmende og ekstremt ubehagelig. De bruker ikke nødvendigvis vold, men har en voldsom fremferd, trår inn med sko (noe som er en dyp fornærmelse her), de er mange, de er bevæpnet og de endevender huset før de drar. En kollega beskrev hvordan hun observerte kolonner med 70 talibankjøretøy i gata utenfor blokka hvor hun bor, da sluttet hun å telle… De lokales frykt og fortvilelse over Taliban er genuin.

I henhold til kollegene mine er Taliban i all hovedsak høflige overfor vestlige. Dels fordi vi ikke holdes til samme standard (bekledning, tildekning, etc), også fordi vi ikke representerer noen trussel. De er også opptatt av å gi et godt inntrykk utad. Det tydeligste rådet jeg har fått er at det ikke er lov å ta bilde av eller filme Taliban. Som den regletro fyren jeg er (ihvertfall her) kan jeg derfor ikke by på noen bilder.

Det er ingen grunn til å trivialisere det Taliban gjør. Likevel, det kom nylig en rapport som beskriver tilpasningsvanskene ved å gå fra krig til administrasjon, noe som er tydelig illustrert med disse sitatene: I sometimes miss the jihad life for all the good things it had. (…) In our ministry, there’s little work for me to do. (…) Many mujahedin, including me, are addicted to the internet, especially Twitter. Rapporten er dypt fasinerende lesning og vel verdt en liten halvtime!

Paktia

Fra søndag til mandag skal jeg på en utflukt til Paktia som er en provins øst i Afghanistan, opp mot grensa til Pakistan. Formålet med turen er å besøke en av helseskolene til Afghanistankomiteen. Foruten å få mulighet til å besøke skolen og snakke med studenter og ansatte er det også en anledning til å se et landsbysamfunn i Afghanistan og å se naturen vi passer underveis. Turen er ca 15 mil, 3,5 time, gjennom fjellpass med en høyde på over 3 000 meter. Jeg gleder meg!

Kategorier
Afghanistan

Afghanistan i tall – 2. reisebrev

Nerden i meg digger tall fordi tall, særlig med litt grafikk, er så bra for å illustrere ulikheter.

Areal

Afghanistan er et stort land og vesentlig større enn Norge. Dette er landenes relative størrelse. De er henholdsvis nr 41 og 69 i verden etter størrelse.

For referanse, la oss også ta med verdens største land, Russland. Sammeliknet med Russland er de fleste land små.

Befolkning

Både Afghanistan og Norge er spredtbygde. Blant alle verdens land er begge blant de landene med lavest befolkningstetthet, henholdsvis 158 og 215. Det bor mange flere i Afghanistan enn i Norge, den relative forskjellen er illustrert under.

Levekår

Viktigere enn hvor mange man er er hvordan folk har det. Gjennomsnittlig levealder er svært forskjellig for Norge og Afghanistan. Illustrasjonen under viser gjennomsnittlig levealder for Norge til venstre og Afghanistan til høyre, kvinner øverst, menn nederst, illustrert med faktiske personer som per 2023 har samme alder som har nådd den gjennomsnittlige levealderen for kvinner og menn i Afghanistan og Norge.

Levekår er mye mer enn alder. Tilgjengeligheten av helsetjenester kan illustreres på denne måten.

En dyster indikator er barnedødelighet.

At ulikhetene er enorme er det ingen tvil om. Stort sett er ulikheten i Afghanistan sin disfavør, men ikke utelukkende.

La oss avslutte med det alle har et forhold til: penger.

Beløp i PPP-dollar.

Jepp, forskjellen er gedigen! BNP per person i Afghanistan er 2,1 % av BNP per person i Norge.

En siste liten bonus

Etter til dels dystre tall passer det å dele et bilde av en særdeles trivelig lokal fyr jeg har møtt.

Rasende trivelig fyr i varme, komfortable klært sydd av en lokal skredder for 150 NOK.
Kategorier
Afghanistan

Afghanistan – film og bøker – 5. reisebrev

Reisebrev er en artig måte å fordøye det jeg ser og opplever i Afghanistan. Om jeg har trigget noens nysjerrighet på Afghanistan så er den gode nyheten at det enormt mye å dykke ned i. Hvis du har noen timer i helga som du ønsker å slå ihjel med en bok eller film kan jeg by på noen anbefalinger.

Åsne Seierstad

Hun er ikke bare den norske journalisten som kanskje er tydeligst assosiert med Afghanistan. Det hun har skrevet er både spennende og lettlest sammenliknet med mye annen litteratur om Afghanistan. Bokhandleren i Kabul, som hun skrev for omtrent 20 år siden, ble kontroversiell, men også en gedigen suksess. Jeg har lest den, men det er lenge siden. Skal du lese én bok om Afghanistan anbefaler jeg heller hennes siste, Afghanerne. Anmelderne var mellomfornøyde, men jeg likte den godt. Antall bøker om Afghanistan er så enormt at det ikke har noen hensikt å liste opp noen få eksempler. De som vil lese om Afghanistan klarer enkelt å finne bøker, men spør gjerne meg om anbefalinger.

TV og film

En klassiker, som både er bok og film, er Drageløperen. Filmen er litt vanskelig tilgjengelig i Norge, men jeg tror blant annet AppleTV har den. En annen film som anbefales og som er lettere tilgjengelig er Charlie Wilson’s war. Det er ingen sær film, men en Hollywood-produksjon med Tom Hanks og Julia Roberts i hovedroller. Filmen handler om USA sin støtte til Mujahedin på 1980-tallet, i krigen mot Sovjetunionen. Konsekvensen av bistand i form av massive våpenressurser og penger til Mujahedin ble den etterfølgende borgerkrigen i Afghanistan på 90-tallet fram til Taliban overtok siste halvdel av 90-tallet.

Det er i tillegg et utall gode dokumentarer om Afghanistan. Noen som kan fremheves er:

Podcast

Noe jeg gjerne også reklamerer for er denne podcastepisoden fra CBC Canada. Den inneholder blant annet et intervju med en kvinnelig Afghansk psykolog.

Aviser

Hvis du ønsker å følge løpende nyheter er en interessant internasjonal kilde The Guardian sine artikler om Afghanistan. Hvis du heller vil ha lokale nyheter, altså nyheter fra Afghanske kilder, kan jeg anbefale disse engelskspråklige kildene:

Turisme, kanskje?

Hvis du er frelst, og heller vil dra til Kabul enn å lese, se eller høre om Afghanistan, kan du gjøre som disse britene. Beslutningen om å feriere i Kabul tar du eventuelt på egenhånd. Dokumentaren under er interessant og byr på mange gode bilder fra Afghanistan.

Usbekistan?

Rådet jeg har fått er å dra til nabolandet i nord, Usbekistan. Det skal være et fantastisk land som kan by på mye av det samme som gjør Kabul og Afghanistan til et flott sted, men uten de samme ulempene: ikke 40 år med krig, en ustabil sikkerhetssituasjon og stor nød. Flyturen fra Oslo til Usbekistan er 10 timer, med en mellomlanding i Istanbul.

Kategorier
Afghanistan

Afghanistan – 1. reisebrev

Photo by Mohammad Husaini on Unsplash

Jeg er i Afghanistan og tror de neste ukene blir fulle av opplevelser som jeg har lyst til å fortelle om! Mange vet at jeg er i Afghanistan, men mange vet det ikke. Derfor starter jeg med en kort introduksjon som ikke handler om Afghanistan, men om hvorfor jeg er i Afghanistan.

Avreise var fra Lørenskog ca 0900, dette er fra transit i Dubai. Jeg håper å lande 0630 norsk tid.

Utdanningspermisjon

Som psykologspesialist har jeg fire måneder utdanningspermisjon hvert 5. år. For fem år siden fordypet jeg meg i nevropsykologi, hadde base hjemme og brukt mye tid til fordypning alene. Denne gang ønsket jeg å gjøre noe mer meningsfullt og spennende, sammen med andre mennesker. Jeg har derfor endt opp med fire måneders engasjement for Afghanistankomiteen. Den egentlige starten var en ukes HEAT-kurs sommeren 2022, men det er nå det virkelig starter!

Jeg har permisjon fra 1. februar til 1. juni. Når du leser dette har jeg nettopp reist til Kabul, byen som skal være min base de neste tre ukene. Når jeg kommer hjem skal jeg jobbe for Afghanistankomiteen fra Oslo, sammen med lokalt ansatte i Afghanistan, før jeg reiser tilbake til Afghanistan igjen i mai.

Reiserute

Det første oppholdet i Afghanistan skal jeg bruke til å få ett inntrykk av landet og dets utfordringer. Målet er at jeg skal utvikle undervisningsmateriell for opplæring av lokalt ansatte. Afghanistankomiteens beskriver arbeidet de gjør på sine nettsider. Mitt fagområde vil være psykisk helse og rus.

Sikkerhet

Oslo er sikrer enn Kabul, men sikkerheten er godt ivaretatt også i Kabul. I tillegg til nevnte Heat-kurs, har Afghanistankomiteen strenge sikkerhetsprosedyrer som gjelder for meg og alle andre ansatte. Vi bor i et sikret hus, kontorlokalene er sikret og transporten mellom disse to stedene skjer med bil på tross av svært kort avstand. Jeg har ikke anledning til å gå ut i byen på egenhånd.

Nysjerrig på mer?

Denne reportasjen i DN gir en utførlig beskrivelse av Afghanistan, på godt og vondt, med utgangspunkt i min sjef i Afghanistan, Terje Watterdal. Artikkelen skal vært åpen tilgjengelig, men om den ikke er det kan du laste den ned som en gedigen PDF.