Afghanistan – 10. reisebrev – Elvis has left the building

De siste fire månedene har jeg tilbragt totalt seks uker i Afghanistan. Permisjonen min nærmer seg slutten og jeg er ferdig med Afghanistan og Kabul, i hvert fall for denne gang. 

Noen betraktninger

Det er sprøtt å snakke med folk som så vidt er yngre enn meg, men likevel har levd hele sitt liv i et land i krig. Eller å snakke med en kollega på 52 år som rakk å leve i åtte år uten krig, men etter det flyktet fra Panjshir, videre til Kabul, til Logar og så til Peshawar i Pakistan.

I Afghanistan blir ikke bakken vasket ren, men luften blir litt friskere når det regner. I lufta er det støv og sand fra ørkenen, sannsynligvis også forurensning, så alle overflater blir ekstremt skitne. 

Tre uker med sjåfør tilgjengelig når som helst, men ikke tilgang til øl er vel definisjonen på en forspilt mulighet?

Som internasjonalt ansatt har jeg vært veldig privilegert. Siste eksempel på det var turen til flyplassen. Jeg ble kjørt i bil med egen sjåfør istedenfor å ta flybussen.

Jeg har lært et lass nye akronymer. Noen av de sammensatt av to akronymer der første del av akronymet er

• BB = Body Borne
• DB = Donkey Borne
• M = Magnetic 
• RC = Remote Controlled
• PP = Pressure Plate
• VB = Vehicle Borne

Lyden av Kabul kommer i fire versjoner:

• Stillhet, rolig fuglekvitter, en sporadisk bil som passerer – fredfullt. Dette var det vanligste og da var det strålende å sitte i bakgården på ettermiddagen.
• Bønnerop fra den lokale moskeen, som ligger tre kvartaler unna, seks ganger per døgn. Harmonisk og sjarmerende. Det kler byen.
• Gateselgere som passerer boligen eller kontoret, som spiller den samme lydsnutten på repeat i det uendelige. Repertoaret er tre melodier: Til Elise, Happy Birthday og en ukjent annen. Ofte akkompagnert av en innspilt beskjed om at de selger reservedeler, grønnsaker eller noe annet. Til å leve med.
• På fredager kringkastes en preken av en imam over høytalere fra moskeen tre kvartaler unna. Hva som sies aner jeg ikke, men til tider er det temmelig intenst. Problemet er at det gjerne varer i fem timer. Når dette kombineres med passerende selgere som spiller Til Elise og annonserer at de selger grønnsaker er Kabul ikke en stille og harmonisk by…

Det var kanskje skjebnens ironi at jeg, etter å ha jobbet med Afghanistan og rus i fire måneder, så planten som er avbildet over i bakhagen til en trivelig kafe den dagen jeg dro.

Krigen mot narkotika virker ikke. I Afghanistan, hvor myndighetene overhodet ikke går av veien for å bli kvitt det de ikke liker, er bruken av rusmidler enorm. Ergo mener jeg krigen bør avsluttes, i Norge og resten av verden.

Dubai ser ut som kretskortet til en datamaskin når du flyr inn og det er mørkt. Sprøtt! Se sjæl hvis du engang skal til Dubai.

Afghanere er ekstremt gjestfrie. Siste eksempel på det var når jeg kom bort fra sjåføren min på vei gjennom rekken av sikkerhetskontroller til Kabul Airport. En afghaner på vei til Istanbul så at jeg var stresset, henvendte seg til meg og endte med å lose meg gjennom de resterende sikkerhetskontrollene og til innsjekkingen. Kabul International Airport er hakket mer uoversiktlig og kaotisk enn Bodø Lufthavn.

Den dagen jeg reiste fra Kabul lanserte Amnesty International en dyster rapport hvor de konkluderte med at undertrykkelsen av kvinner i Afghanistan er en forbrytelse mot menneskeheten. Det er ekstremt sterk språkbruk. VG omtalte rapporten. Det gamle begrepet solidaritet går aldri av moten. Meld deg gjerne inn i Afghanistankomiteen!

Konklusjon

Tross all undertrykkelse, nød og dysfunksjon – Afghanistan er et fascinerende og fantastisk land. Flesteparten er bra folk! Jeg håper det en gang vil bli mulig – og attraktivt – for folk å reise dit på ferie.

Dette skrives i Dubai. I morgen skal vi til Muskat. Jeg er veldig glad i badstue, men er spent på hvordan jeg tåler temperaturen i Oman.

Ikke at jeg noen gang spurte, men likevel: Takk for oppmerksomheten!