Afghanistan – 6. reisebrev, en oppsummering

Nå er jeg i Istanbul på en kort visitt siden jeg likevel er på gjennomreise. Tyrkia er hakket mer liberalt enn Afghanistan. Her kan jeg for eksempel drikke en utepils, noe vær og klima, men ikke regime, inviterte til i Afghanistan. Apropos regime. Folk jeg møtte i Afghanistan uttrykker en desperasjon. Det på tross av at jeg kun møtte et lite utsnitt av befolkningen, personer som har en jobb for en internasjonal organisasjon, og noen få andre. Tross den trygghet en jobb innebærer er det likevel to ting som er tydelig: De er utrolig glad i Afghanistan, men på tross av det ønsker de aller fleste likevel å forlate Afghanistan. De ønsker ikke å leve under et styre som er undertrykkende, uforutsigbart og utrygt. Et av de viktigste spørsmålene det nå spekuleres i i Afghanistan er om skolene åpner for jenter når vinterferien er over i slutten av februar. Beslutningen ligger hos den eneveldige lederen, Hibatullah Akhundzada som holder til i Kandahar. Spørsmålet om skoleåpning for jenter har bidratt til gnisninger innad i regjeringen og det oppleves av mange som et paradoks at to personer, som i denne saken representerer moderate krefter, er to militante islamister. Henholdsvis Sirajuddin Haqqani som nå er innenriksminister, men fortsatt står på FBI sin most wanted-liste og Mullah Yaqoob, som er sønn av Mullah Omar, grunnleggeren av Taliban. Mullah Omar døde forøvrig av Tuberkolose, i 2013, en påminnelse om at sykdommer vi ikke lenger bekymrer oss for fortsatt er en utfordring i andre deler av verden.

Man kan si mye om Taliban, men som andre regjeringer sørger også de for inntekter til statskassen. Legg merke til linjen taxes i bildet under. Tabellen er et estimat av kostnaden ved å utvinne ephedrine fra en plante som heter Ephera. Ephedrine brukes til å produsere metamfetamin.

Selv om det er strid innad i Taliban oppholder den reelle opposisjonen seg i liten grad i Afghanistan. Eksempler på opposisjonelle krefter er Jamila Afghani, som er en av hovedpersonene i Åsne Seierstad sin bok Afghanerne, men også Khalid Amiri, som er i eksil i Australia. Jeg anbefaler å se videoen under.

Khalid was a TV presenter in Afghanistan. Despite the trauma he’s experienced, and the life he left behind, the lights and cameras of Insight’s studio made him feel right at home.

I shared My story on the Insight episode, ‘Afghanistan’. You can Watch it on SBS. pic.twitter.com/cxKw58EvU1— Khalid Amiri (@KhalidAmiri01) August 20, 2022

Undertrykkingen av kvinner i Afghanistan kommer til uttrykk på mange måter. Noe som slo meg som nokså absurd var når jeg satt på et kontor hvor Afghanske kvinner ikke får lov til å være på jobb, men jeg likevel kan sitte og følge live stream av Norske kvinner som spiller hockey i Oslo. (Det ble en sliteseier, 1-0, til Hasle Løren mot Nidaros).

Paradoksalt er det også at mens Afghanske kvinner ikke får gå ut, eventuelt vise seg, eventuelt vise håret – alt avhengig av hvem man spør, så er Afghanske menn temmelige forfengelige. Mange har også en ganske kul stil! Jeg har ikke sett én baseball cap, men Pakhol, Turban og andre typiske hodeplagg brukes av både unge og gamle menn. En del bruker eyeliner. Mange har kule solbriller. De bruker tradisjonelle afghanske klær, men gjerne kombinert med en elegant blazer. Stilen har et element av 70-tall i farge og snitt, dels med suksess. Hilsen Norges motejournalist i Kabul.

Gjestfrihet

En følelse jeg virkelig sitter igjen med når jeg drar er en følelse av å være velkommen. Jeg blir møtt med smil overalt og har aldri håndhilset på så mange på så kort tid. Hver morgen på kontoret møtes man med blikkontakt, noen vennlige ord og håndhilsing. Afghanerne er også spandable, tross dårlig økonomi og en visshet om at jeg som vestlig har mye bedre råd enn de har. Gjestfriheten har kanskje også vært en kilde til deres problem… Taliban tok imot Al-Qaida på 1990-tall, men ble gradvis mindre begeistret for hva Al-Qaida planla og gjorde, men en gjest er en gjest og skal behandles deretter. Jeg har lest et sted at om Georg Bush jr. kom til Afghanistan ville han blitt tatt i mot med åpne armer, gitt et sted å sove, gitt mat – i ett helt år om han valgte å bli så lenge – men når han dro ville han blitt skutt i ryggen.

Et siste møte med gjestfriheten fikk jeg på flyet fra Kabul. Et toalettbesøk endte med 20 minutters samtale med kabinpersonalet, først en før en annen kollegaen også kom bak i flyet for å bli med på samtalen. Interessen deres for besøkende er, tross internasjonal tilstedeværelse siste 20 år, utrolig stor. Å høre en 22 år gammel Afghaner beskrive landet, dets utfordringer og formidle hva de mener om Taliban, men også oppleve at de vil vite hva jeg synes om landet og at de er nysjerrig på og takknemlig for at jeg har besøkt og arbeidet der, er veldig artig.

Dubai

Hjemreisen gikk via Dubai, et sted også veldig mange andre reiser går via. Landet er på størrelse med gamle Akershus fylke, har vel 3 millioner innbygger, men tar imot 50 millioner passasjerer årlig bare ved den en av to flyplasser. Dubai er ikke et land jeg har drømt om å besøke, men når man har tre timer fra man sjekker ut bagasje til man sjekker inn for reisen videre til Istanbul er det akkurat nok tid til å få en liten smak av emiratet.

Reisen er over, men prosjektet fortsetter med base i Oslo med en sannsynlig retur til Afghanistan igjen om noen måneder. Som en siste finale kan jeg by på en kort filmsnutt av Kabul, akkompagnert av nasjonalsangen, som nå selvfølgelig er forbudt siden det er musikk. Takk for meg!

NB 1. Afghan Girl, som heter Sharbat Gula, ble sporet opp 18 år etter at det berømte bildet ble tatt. Antakelig er dette ett av verdens mest berømte bilder. Bilde av Steve McCurry, fair use.

NB 2. For å ta opp tråden likheter mellom Norge og Afghanistan, også i Afghanistan er det utfordringer med produksjon av pass. Foruten de tekniske utfordringen skal det også nevnes at passutstedelse i Afghanistan også er en viktig kilde til korrupsjon. Har du mye penger og/eller riktige bekjentskaper går det vesentlig raskere å få pass.