Afghanistan – 7. reisebrev, retur til Kabul

Med 17. mai overstått synes jeg det er på plass med en hilsen hjem. Den norske populasjonen i Kabul per i dag består så vidt jeg vet av meg og en kollega. Heldigvis har vi også en engelsk kollega som deltar i feiringen med oss. I god norsk tradisjon startet vi dagen med en deilig frokost – ikke med champagne, men med rosevin. På kvelden feiret vi med norsk sjokolade, spekeskinke, røkelaks m.m. Kabul er ikke en by hvor det passer seg med et 17. mai-tog i gatene. Ikke bare ville et tog med to personer vært veldig stusselig, det er heller ikke klokt av hensyn til sikkerheten å gå i gatene viftende med norske flagg. Likevel, alt tyder på at sikkerhetssituasjonen i Kabul er bedre enn på lang, lang tid. Å bo midt i Kabul oppleves som å bo i en fredelig norsk småby.

Den store gledelige begivenheten den siste uka er at myndighetene har tillatt at våre kvinnelige ansatte kan komme tilbake til kontoret og det ble feiret med kake! Kvinnene er selvsagt i en separat del av bygget, de har en egen inngang og de henter lunsj før vi menn henter vår lunsj. Likevel, møter kan nå gjennomføres med kvinner fysisk tilstede og endringen gir en opplevelse av normalitet. Jeg har også observert andre positive tegn:

• Forrige uke var vi på en restaurant i sentrum av Kabul. Et deilig sted med en stor hage. I tillegg til at det myldret av barn var det også masse kvinner der og de var i liten grad tildekket, noen hadde ikke engang dekket håret med sjal.
• En annen positiv observasjon er at våpen fremstår som vesentlig mindre synlig i bybildet nå sammenliknet med når jeg var her i februar. Det skjer at jeg ser vakter eller andre med våpen, men det er sjeldent og mer sjeldent enn sist jeg var her.

Tross de positive tendensene er det likevel ingen tvil om at Afghanistan er et land i krise.

• Jenter over grunnskolealder får fortsatt ikke gå på skole. Det tillates fortsatt enkelte høyskoleutdanninger innen helse for kvinner, men når jenter ikke får gå på skole etter syvendeklasse vil det om noen år ikke være noen som kan søke høyere utdanning som sykepleier, jordmor etc. Mange eldre jenter får undervisning på uoffisielle skoler og de er avhengig av donasjoner for å eksistere. Dette er donasjoner jeg vet at ikke forsvinner i korrupsjon, men som kommer til nytte. Jeg har donert. Hvis du vil donere kan du si fra til meg så skal jeg formidle kontakt.
• Mange har forlatt landet og det er de med ressurser og utdanning som forlater landet først. Jeg har snakket med Afghanere som bor i Tyskland, Canada og Pakistan, men som har vært her p.g.a. arbeid. Deres oppfatning er unison – Afghanistan er ikke et blivende sted. Særlig de som har døtre i skolealder har hastverk med å komme seg ut av landet.
• Sult og nød er en enorm utfordring. Human Rights Watch lanserte nettopp en rapport hvor de beskriver situasjonen i Afghanistan som en av de største humanitære katastrofene i verden per i dag. Nesten en million barn lider av akutt underernæring.
• Landets utfordringer kommer til uttrykk på flere måter. En representant for en en annen frivillig organisasjon jeg snakket med fortalte om erfaringene sine fra besøk i Herat, nå og tidligere. Når hun var der i 2014 var hun ved en jormordklinikk de drev i en landsby utenfor Herat. Barnedødeligheten, før fylte fem år i landsbyen hvor hun var, var 1 av 3 eller 330 av 1000. Til sammenligning dør 2 av 1000 barn før fylte fem år i Norge. Årsakene er mange, men manglende lese og skriveferdigheter er ikke en fordel. Ved samme klinikk gjorde hun en spørring av samtlige besøkende en dag. Av 63 kvinner som besøkte klinikken den dagen var det en kvinne som kunne lese enkeltord. De 62 andre manglet enhver leseferdighet.

Kilde: How death outlives war: The reverberating impact of the post-9/11 wars on human health by Brown University.

Oppdraget mitt i Afghanistan er å utvikle kompetansen på rus innad i organisasjonen så vi gjennom skoler, helsestasjoner og andre tiltak drevet av Afghanistankomiteen kan forebygge rusproblemer. Jeg har skrevet en Orientation Tool, som er en rapport som sammenfatter basisinfo om rusmidler, konsekvenser for helse, familie med mer, forebyggingtiltak og noe om behandling, særlig skadebegrensning. Jeg forsøker også å påvirke perspektivene på bruk av rusmidler og de som bruker rusmidler. Svart/hvitt-tenkning er dessverre en velutviklet egenskap på mange områder i Afghanistan. Basert på rapporten utvikler vi ulike typer læringsmateriell. Neste uke skal vi på et round table-meeting i helsedepartementet for å presentere dette for myndighetene. Det gleder jeg meg til!

En foreløpig opppsummering når prosjektet mitt går mot slutten og jeg snart har tilbragt seks uker her, fordelt på to opphold, er at Afghanistan, tross dets mange utfordringer, er ett land som det er umulig å ikke bli fasinert av og glad i, med et folk det er veldig lett å sette pris på!

Bok og filmtips: Whiskey Tango Foxtrot